Stavanger Tinghus
Stavanger Tinghus - arkitekturfoto av universell utforming i et historisk bygg
Universell utforming i et historisk bygg
Et monumentalt bygg med sterke romlige kvaliteter
Noen bygg har en tyngde man kjenner med en gang man går inn.
Stavanger tinghus er et slikt bygg. Det ligger sentralt i byen og har et monumentalt uttrykk, men det er først når man kommer innenfor dørene at materialene, proporsjonene og de romlige kvalitetene virkelig trer frem.
Bygget ble opprinnelig tegnet av arkitekt Karl Grevstad etter en offentlig arkitektkonkurranse på slutten av 1930-tallet. Byggearbeidet startet i 1939, men ble forsinket av krigen og den påfølgende materialmangelen. Tinghuset sto ferdig tidlig på 1950-tallet og representerer en periode da offentlige bygg ofte ble utformet med stor verdighet, tydelige akser og varige materialer.
Som arkitekturfotograf i Stavanger synes jeg det er spesielt interessant å fotografere bygg som har vært i bruk gjennom flere generasjoner. De har allerede en historie, en materialitet og en egen rytme. Oppgaven blir derfor ikke bare å vise et fint interiør, men å formidle hvordan nye tiltak møter det eksisterende.
I Stavanger tinghus var det nettopp dette møtet som gjorde sterkest inntrykk på meg.
Universell utforming som en del av arkitekturen
HOLON arkitekter har arbeidet med universell utforming i deler av Stavanger tinghus. Målet har vært å gjøre bygget lettere å bruke for flere mennesker, uavhengig av funksjonsevne, samtidig som de historiske og arkitektoniske kvalitetene blir tatt vare på.
Universell utforming handler om mer enn å kunne komme seg inn i et bygg. Det handler også om orientering, forståelse, bevegelse og trygghet. Et offentlig bygg skal være mulig å bruke uten at enkelte brukere må ta helt andre veier eller være avhengige av særskilte løsninger.
I tinghuset omfatter arbeidet blant annet:
- nye håndløpere
- tydelig skilting og etasjemerking
- oppmerksomhetsfelt
- forbedrede bevegelseslinjer
- tydeligere belysning og orientering
- nye elementer i resepsjonsområdet
Det fine er at disse grepene ikke oppleves som tilfeldige tillegg. De er tegnet med mål om å bygge videre på det som allerede finnes.
For meg er dette et viktig poeng. Universell utforming fungerer best når den blir behandlet som arkitektur, ikke bare som tekniske krav som legges til helt på slutten. De nye elementene skal være funksjonelle, men de skal også passe inn i rommet, materialene og byggets karakter.
Hovedtrappen som rommets midtpunkt
Jeg fotograferte hovedsakelig entréen, hovedtrappen, trapperommet og noen av gangsonene i bygget. Hovedtrappen er det første store romlige grepet man møter når man kommer inn, og den har en tydelig tilstedeværelse.
Trappen er utført med marmorheller og gir ankomsten både tyngde og verdighet. Steinen har en levende, marmorert overflate med variasjoner i gråtoner og årer. Sammen med de lyse veggflatene, buene og lyset i rommet skaper den en rolig, nesten høytidelig atmosfære.
Det er et materiale som tåler å bli sett på nært hold. Overflaten har spor, nyanser og variasjoner som gir dybde i bildene. Samtidig forteller den noe om ambisjonsnivået i det opprinnelige bygget. Dette skulle være et offentlig bygg med varighet og autoritet.
Som arkitekturfotograf er det ofte slike rom jeg liker best å arbeide med. Rom som ikke trenger mye styling eller iscenesettelse, fordi materialene, linjene og lyset allerede bærer fortellingen.
I hovedtrappen handler bildet ikke bare om trinnene. Det handler om retningen oppover, om buene som rammer inn bevegelsen, og om hvordan blikket blir ledet videre gjennom bygget.
Møtet mellom marmor og varme håndløpere i tre
De nye håndløperne i tre var noe av det jeg la spesielt merke til.
Mot den kjølige marmoren og de solide steinflatene tilfører treverket en mykere og varmere kvalitet. Håndløperne har en rund og behagelig form, og følger trappeløpet på en måte som føles naturlig i rommet.
Jeg liker særlig overgangen mellom treet og den eksisterende arkitekturen. Det nye forsøker ikke å etterligne det gamle helt, men det konkurrerer heller ikke med det. Treverket er tydelig lesbart som et nyere grep, samtidig som formen, dimensjonene og detaljene er tilpasset helheten.Det er denne balansen som gjør prosjektet interessant.
Når man arbeider med et historisk bygg, kan det være fristende å gjøre nye tiltak så anonyme som mulig. Men god tilpasning trenger ikke bety at alt nytt skal skjules. Det kan også handle om å tilføre noe med respekt og presisjon.
I bildene ønsket jeg derfor å vise både helheten og de små overgangene: hvordan treet møter steinen, hvordan håndløperen følger buen, og hvordan materialene endrer karakter i lyset.
Etasjemerking og detaljer man kan lese med hånden
På håndløperne er det integrert etasjemerking som viser hvilken etasje man befinner seg i. Det er et lite, men gjennomtenkt grep.
Informasjonen kan oppfattes visuelt, men også taktilt. Det gjør orienteringen enklere og viser hvordan gode tilgjengelighetstiltak kan integreres direkte i arkitekturen.
Slike detaljer er lette å overse når man går raskt gjennom et bygg. Men som fotograf bruker jeg ofte tid på nettopp det man kanskje ikke legger merke til først.
En innrissing.
En overgang mellom to materialer.
En avrunding i treverket.
Et skilt som følger byggets formspråk.
Et oppmerksomhetsfelt som både er tydelig og tilpasset rommet.
Disse detaljene er ikke bare dekorative. De har en funksjon. Samtidig er de utformet med omtanke, og det gir dem en visuell verdi.
For et arkitektkontor er det viktig at slike løsninger blir dokumentert. De store oversiktsbildene viser rommet og sammenhengen, mens detaljbildene viser kvaliteten i arbeidet. Til sammen kan bildene fortelle hvorfor prosjektet fungerer, ikke bare hvordan det ser ut.
Varsomme tiltak i et verneverdig bygg
Stavanger tinghus har verneverdige kvaliteter både utvendig og innvendig. Det gjør arbeidet med universell utforming mer komplekst.
Et eldre offentlig bygg er ikke nødvendigvis utformet etter dagens krav til tilgjengelighet. Samtidig kan man ikke uten videre endre trapper, materialer, inngangspartier og romforløp uten å påvirke byggets karakter.
Derfor krever slike prosjekter en ekstra varsomhet.
De nye tiltakene må løse reelle behov, men også forstå arkitekturen de blir en del av. I Stavanger tinghus opplever jeg at HOLON har arbeidet med en respekt for byggets tyngde, materialbruk og romlige rytme.
Tiltakene fremstår tydelige nok til å være funksjonelle, men rolige nok til å la det historiske bygget fortsatt være hovedpersonen.
Det handler blant annet om:
- å videreføre eksisterende linjer og bevegelser
- å velge materialer som harmonerer med det opprinnelige
- å forbedre orienteringen uten å fylle rommet med visuell støy
- å gjøre nye elementer forståelige og enkle å bruke
- å bevare opplevelsen av de monumentale rommene
Jeg synes prosjektet viser at tilgjengelighet og bevaring ikke nødvendigvis er motsetninger. Tvert imot kan gode tiltak gjøre et historisk bygg mer relevant og brukbart, samtidig som de opprinnelige kvalitetene blir tydeligere.
Arkitekturfoto av funksjon, lys og materialitet
Å fotografere universell utforming krever et litt annet blikk enn å fotografere et helt nytt bygg.
Her ligger mye av arkitekturen i detaljene og i måten mennesker beveger seg gjennom rommet på. Et bilde av en håndløper kan virke enkelt, men det skal helst vise både funksjon, form, materiale og sammenheng.
Jeg ønsket å dokumentere hvordan tiltakene faktisk inngår i bygget:
- hovedtrappens form og retning
- samspillet mellom marmor og tre
- buene og de romlige overgangene
- etasjemerkingen på håndløperne
- oppmerksomhetsfeltene ved trappen
- skiltingen og orienteringen i gangsonene
- lyset som fremhever materialene
- sammenhengen mellom historisk arkitektur og nye løsninger
Lyset var viktig i denne fotograferingen. I et trapperom kan lyset både forklare rommet og fremheve materialenes struktur. Det kan vise nivåforskjeller, retninger og overganger, men også skape ro og dybde.
For meg handler godt arkitekturfoto om å gjøre idéen bak prosjektet synlig. I Stavanger tinghus var idéen ikke å endre bygget mest mulig. Den var å gjøre det mer inkluderende gjennom presise og varsomme grep.
Et offentlig bygg som åpnes for flere
Det er lett å tenke på universell utforming som en samling regler og mål. Men i praksis handler det om mennesker.
Det handler om å kunne finne frem. Om å forstå hvor man skal gå. Om å kunne bevege seg trygt gjennom et bygg. Og om å få bruke et offentlig rom på en mest mulig likeverdig måte.
Dette blir ekstra viktig i et tinghus. Det er et bygg mennesker besøker i mange ulike situasjoner, og ikke nødvendigvis på en enkel dag. Da bør arkitekturen bidra med tydelighet, verdighet og trygghet.
Jeg er veldig glad for at HOLON spurte meg om å fotografere prosjektet. Stavanger tinghus er et flott bygg innvendig, med sterke materialer, vakre buer og en hovedtrapp som gir rommet en tydelig karakter. Samtidig er det de nyere, mer lavmælte grepene som gjorde prosjektet spesielt interessant å dokumentere.
Som arkitekturfotograf i Stavanger setter jeg stor pris på prosjekter der det ligger så mye omtanke i detaljene. Stavanger tinghus viser at et historisk bygg ikke trenger å stå stille for å bli tatt vare på. Det kan tilpasses, forbedres og åpnes for flere, uten at det mister sin identitet.
